AVHØRT

00:00 Hei, det her er Lars fra Avhørt, og før vi går i gang med dagens episode er det en ting jeg er nødt til å fortelle om. For lørdag 26. september kan du nemlig se Avhørt live på Quality Hotel i Sarpsborg. Stein Morten, Helge og jeg tar med oss podcasten opp på scenen, og vi lover deg historier, detaljer og ting vi ikke kan fortelle på samme måte i podcasten. Så hvis du liker Avert, kom og møt oss live på Quality Hotel i Sarpsborg lørdag 26. september. 00:37 Billetter finner du på ticster.no, det er altså t-i-c-k-s-t-e-r.no, ticster.no. Og hvis du vil ha enda mer fra vårt univers, kan du også få med deg grenseløs på scenen kvelden før med Jonny Haglund og Stein Morten Lier. Lørdag 26. september, billetter finner du på tixter.no. 01:07 Lars, vi har lagt merke til litt mistenkelig oppførsel. Kan du forklare hvor du befant deg tirsdag kveld? Hjemme, foran TV-en. Ja, men hvorfor ropte du så høyt at naboene reagerte da? 01:19 Fordi det var Champions League selvfølgelig. Ja, det skjønner vi. Champions League er endelig tilbake. Større, villere og mer dramatisk enn noen gang. 01:29 Vi snakker fotballens røde løper med alle de store gigantene. Du har Real Madrid, Barcelona, Bayern München, Liverpool, PSG og Manchester City. 01:40 Og Manchester United er endelig tilbake. Men denne gangen er det ekstra mye å juble for. Norge inntar Europa med hele to lag, både Boduklimt og Viking. 01:50 Og i tillegg får vi følge de norske VM-heltene fra sommerens eventyr når de møter Europas aller beste. 01:57 Så da innrømmer du altså at du også kommer til å sitte foran TV-en? 02:02 Ja, men den gangen her skal jeg skru av mobilen. Champions League er tilbake fra tirsdag 8. september. Følg dramatikken på TV2 Play. 02:13 Du lytter til en podcast fra Batong Media. 02:17 Han hadde uniformen, autoriteten og jobben med å opprettholde loven. Ronny Rene Ravén levde et liv der spenning og fare var en del av hverdagen. 02:32 Han hadde vært på militæroppdrag i Libanon. Han hadde jobbet i Oslos gater, i Urompatruljen, side om side med noen av de mest omtalte navnene i norsk politihistorie. Men ingen så hva som var i ferd med å skje. Bak fasaden vokste et annet liv fram. Et liv preget av hemmeligheter, stadig nye grenser og et forhold til rus som etter hvert skulle få konsekvenser han aldri kunne ha forestilt seg. 03:05 Hvordan kunne en politimann ende opp på den andre siden av loven? Hvor går egentlig grensen mellom kontroll og kaos? Og hva skjer når mannen som er trent til å håndtere andres problemer ikke lenger klarer å håndtere sine egne? I denne første av to episoder møter vi Ronny-René Ravén. Med et utgangspunkt i boken Blålys og kokain, en politimannsvei inn i rusen og ut av den, forteller han om årene i politiet, oppdragene i Libanon, tiden i uropatruljen og om de første stegene på veien inn i et mørke som etter hvert skulle sluke alt. 03:53 Dette er Ronny-René Ravén. Blålys og kokain. Del 1 av 2. 04:28 Hvem er du? Jeg er 56 år. 04:33 Jeg bor i Sandefjord. 04:34 Jeg er gift med Lene, som har tatt mitt navn. Ravien. Jeg har to stebarn. Jeg er en mann som har bygget et liv på det som sikkert noe vi kaller ruiner. Jeg har gjort det en erfaring om til kunnskap som jeg prøver å dele med andre. 04:56 Jeg er veileder for unge menn. Så holder jeg foredrag. 05:01 Og så prøver jeg å skrive bøker. 05:03 Og så har jeg noen verdier som jeg er veldig bestante på. Som jeg prøver å leve opp til. 05:12 Du sier at du har bygd livet ditt på ruiner, men det startet jo ikke som ruiner. Nei. Hva gjorde du for en del år siden? 05:23 Jeg har også vært politimann. Jeg gikk først på Falskolen for Marin, og så ble jeg politimann. Først i Bergen, og så deretter Oslo. 05:35 Hvorfor ønsket du å bli politimann? Jeg vet ikke. 05:38 Ingen grunn. Grunnen var vel først når jeg var liten gutt, så ønsket jeg å bli hjernekirurg. For jeg hadde en nabo som var hjernekirurg, som mamma var veldig glad i når pappa var vekk. 05:54 Nå ble det tilsvaret fra din mor. 05:56 Ja, og min mor er død da. 06:01 Nevnt at det ikke er noe familiehemmelighet til. Det er sikkert brunt å høre uansett, men når man blir involvert i det som barn, må man tåle å høre sannheten også. 06:16 Når man blir bedt om å kjule og lyge om det, må man også tåle at det ikke blir sett engang. 06:24 Så ville jeg bli ubåtkaptein. Vi fikk en nabo som var ubåtkaptein. Han hadde ikke noe med mamma å gjøre. Det var bare en venn. Han var en veldig flott mann som jeg så veldig opptil. Jeg hadde lyst til å bli sammen. 06:38 Det er jo interessant nabo med hjernekirurger og ubåtkapteiner. 06:44 Han var fra Tyskland. Han hadde flyttet til Norge for kjærlighet og mistet kjærligheten. Så bodde han inn etterhoms der. Traff din mor. Jeg trodde mine foreldre som festepartner, og gav mamma egen resept på Valium blant annet. Sånn kunne jeg skrive egne resepter. 07:05 Så tok jeg utdannelse i marin, dro på båt og møtte noen menn som jeg syntes var helt forferdelige forbilder. Og så tenkte jeg, da vil jeg ikke bli ubåttkaptein. Så da tenkte jeg at bare skal jeg bli noe. Og jeg var dødsleg i skolen. Jeg var veldig skoleflink, men ekstremt skoleleg. Så tenkte jeg, ja, det blir politi. 07:29 Ok, men var det ikke noe sånn at du ønsket å bidra til et bedre samfunn, eller at du hadde høy moral? Nei. 07:37 Spenning, adrenalin. 07:40 Det er et veldig viktig spørsmål, for det kommer litt senere, men jeg oppfattet meg ikke selv som en som tenkte så mye sånn. Jeg var jo akademisk anlagt, jeg kunne gjort det bra på hvis jeg hadde giddet å åpne en eneste bok på skolen, så hadde jeg gjort det veldig bra. 07:58 Det var en ting jeg oppdaget etter hvert. Det likte jeg veldig godt. Spenningene kom senere. Kanskje som barn burde jeg ha sett det. Jeg dro inn i hytter og hentet verktøy til min stedfar. Det var egentlig innbrud og tyveri. Jeg drev med en del sånne ting. Jeg var 6-7-8 år gammel før jeg begynte på skolen. 08:21 Hvordan har du brukt inn? 08:23 Det er i hytter i Brøndal blant annet, der vi flyttet første gang. Det var et hytteområde i Brøndal i Olsvik, eller i Lådefjord og Bergen. Det var mange gamle hytter, og der gjorde jeg innbrud og styrverktøy. Hva skulle du nå med dette verktøy? Jeg gav det til pappa, som jeg var med stefra, som jeg kalte for pappa. 08:39 Du ga det til? 08:41 Ja, han stilte hans spørsmål ved hvor det kom til. Han syntes ikke det var greit, men han syntes det var veldig morsomt at jeg hadde. Han syntes det var litt morsomt også at jeg hadde. 08:50 Han var glad for det. 08:51 Nei, jeg var ikke glad for det, jeg tror ikke det, men han syntes det var litt morsomt da. 08:56 Happy for å få noe gratis verktøy da, kanskje? Nei, jeg vet ikke om han var det heller. 09:01 På den tiden så hadde vi veldig god økonomi, inntil pappa ble tatt for fyllekjøring, da fikk vi dårlig økonomi. 09:07 I de første årene var han også en pappa for meg. Før han fikk sin sønn, så var han en ordentlig pappa. Han tok meg med på ture, på reise, på jobb. 09:25 Jeg husker å ha gode minner for det. 09:27 Så fikk han en egen sønn? 09:29 Så fikk han en egen sønn, og kanskje det ble også litt sånne utfordringer med den relasjonen mellom mamma og pappa var ikke sønn da. Jeg tror det er beste måten å oppsummere det på. 09:38 Men du sier at han ble talt for fylkjøring, rus, hva var det? Nei, det var alkohol. 09:44 Jo, men nå tenker jeg at alkohol er også en rus. Det jeg skal frem til, rusmidler eller alkohol hadde det en stor rolle i livet ditt? Fast. 09:53 Fast hadde en stor rolle. Absolutt. Kjempe stor rolle. 09:56 I oppveksten også? Ja, masse fast. 10:00 At du observerte det som var... Ja, det var jo fast hjemme hos oss. Og mamma og pappa elsket det. Og pappa elsket å vise frem de store magnumflaskene. Derfor kan jeg navne magnumflaskene med konjak, sånne fem liter. Det kostet mange tusen kroner den gangen på 70-80-tallet. Det var jo steindyrt med sånn sprit. 10:31 Så det husker jeg veldig godt. Da var vi på rommet og da var det høy musikk. 10:36 Når drakk du første gang? 10:41 Jeg ble 15 år før jeg drakk første gang. Vi ryddet jo... Vi tenker jo at det er normalt. Som barn tenker vi at det er normalt. Sånn at vi driver og rydder etter de voksne når de voksne sover ut festene. Flasker som er knust, askebeger og sånt. Så det er klart at det der er noe som jeg sikkert har påvirket meg mye mer enn jeg forstår. Men det er ingen unnskyldning for seg. 11:12 Men så blir du politimann. Så blir jeg politimann. Når er det? Hvilket årstall går det ut? 11:19 Jeg begynner på politisk skole i 1992. 11:22 Fortell litt om den opplevelsen å komme til politisk høyskolen. 11:27 Jeg søker egentlig litt sent. Jeg bestemmer meg egentlig litt for sent etter befalskolen, så jeg rekker ikke å søke på det i 1991. Da sluttet jo politiskolen, og så ble det jo høyskole i 1992. 11:44 Men vi visste ikke det før vi møtte på skole, da jeg hadde fått plass og sånt. Da vi møtte på skolegården, så fikk vi beskjed om at det ble tøyskole. Det betyr at vi ikke fikk lønn. 11:53 Det var ikke etatsutdanning lenger. Så det betydde at alle de 50 som hadde møtt opp til reserver fikk plass, for det var mange som ikke ville fortsette. Det var ikke etatsutdanning lenger. 12:05 Når jeg først bestemte meg for å bli politi, så var det alt. Da var det det jeg ville bli. Jeg møtte på opptak i Bergen. Jeg syntes det var kjempelett. Litt, ja. 12:26 Du sa i sted at du egentlig ikke hadde store tanker om hvorfor Så motivasjonen var dette noe du tenkte gjennom de tre årene? 12:37 Nei, det gjorde ikke det. Det er kanskje noe som kjennetegner meg om mitt liv. Kanskje fordi jeg er i stand til å være ærlig på det. Men jeg hadde ingen stor masterplan. Jeg hadde ingen plan om hvorfor jeg skulle bli hva. Det var mer å ta dag for dag, uke til uke, måned til måned. Ha det gøy. Ha det mest mulig gøy. Feste, det var jo kjempegøy å drikke alkohol. Jeg hadde jo kjempegøy med alkohol. Aldri prøvd noe annet før det. 13:12 Jeg har jo hatt mulighet for å røyke cannabis tidlig i ungdom. Jeg har aldri vært interessert. 13:16 Men nå sa du jo at du aldri prøvd noe annet før det. Betyr det at? Før kokain. Ja, mens du studerte til å bli politi. 13:25 Nei, jeg har aldri prøvd noe annet enn alkohol før jeg var 34 år. 13:33 Ja, så etter du ble politi? Etter. Ok, ok, men da begynte vi litt med deg. Ok, du går tre år på politiskolen, som det da hadde blitt, og hvordan var det å komme ut i tjenester og begynne å jobbe som politimann? 13:47 Da valgte jeg å søke, jeg ville egentlig til Oslo, men så valgte jeg å søke Bergen først. Jeg vet ikke av hvilken grunn egentlig. Kanskje fordi det var veldig vanskelig å komme til Bergen, så jeg tenkte at jeg ville ha en fot innenfor der, og så ville jeg dra til Oslo etterpå, så kanskje jeg skulle tilbake til Bergen senere. Så fikk jeg stilling i, jeg fikk stilling da. Det var mange søkere, men det var en av fire, eller fire tror jeg som fikk stilling i Bergen. 14:11 Det var jo helt fantastisk. Da oppdaget jeg at politiet hadde en spesiell rolle i samfunnet i Norge. Jeg har ikke aldri vært oppspå før. Jeg har aldri tenkt på det før. Men så oppdaget vi når vi går på politihøgskolen, hvor mye respekt vi hadde gjennom praksisåret i Kristiansund. Hvor voldsomt folk så opp til oss. Hvilken respekt vi hadde bare ved å si at jeg går på politihøgskolen. 14:38 Da endret folk seg helt totalt. Det syntes jeg var veldig spennende og fint. Jeg likte det. Da begynner jeg å vokse frem. 14:51 Dette er egentlig ganske kult. De første to årene var helt fantastisk i Bergen. 14:57 Vi gikk rundt i uniform og patrullerte i gatene? 15:00 Ja, vi patrullerte. Vi hadde god kontroll på byen i Bergen. 15:05 Nå vet jeg ikke hvordan det er nå, men den gangen hadde Bergen veldig god kontroll. Vi hadde stålkontroll på det meste. Vi fikk jobbe på mange spennende ting. Da var jeg oppdaget dette med at jeg liker dette. Jeg liker Exengren. Jeg liker det her, som jeg allerede tenkte på før. 15:24 Eksempel, hva var det kuleste? 15:27 For eksempel det å jobbe en lørdagskveld på byen. Pågripet av mye vold, pågripet av folk, action, spenning. Plutselig var det begått et drap, omdirigere, finne gjerningsmannen. 15:44 Pågrep gjerningsmannen, fant han som hadde drept. Det hadde vært en voldsepisode. Jeg pågrep på han. Jeg fant han i byen. Spaning. Og ikke minst dette jobbet opp mot de narkomanene i Nygårdsparken. Som var masse i Bergen. Vi gjorde masse det. Superspennende. Ekstremt actionfylt. I førsteårene. Det der ble du fort vant av deg. De fleste av oss. Ikke alle, men mange. Vi hadde jo noen navn den gangen som ikke var så okke heller. 16:16 Vi kalte folk kriminelle for slask. Pågripe slaskning. Det er ikke noe forferdelig ord. Ordet i seg selv er jo ikke noe problem i sånn sett, men det er jo meningen bak det og holdningen bak det som jeg ikke synes noe om i dag. Det er ikke mye respekt i det. Nei, det er ikke det. Men å pågripe kriminelle, det var klart at Og det er jo ikke sånn at alle mennesker er god heller. Mange av de vi tok på er jo ikke ok folk. 16:47 Nei, det var slasker. Ja, det var kriminelle i hvert fall. Som hadde... 16:53 Og jeg vet at mange vil si at mennesker i ukespunkt ikke er ond. Jeg har møtt mennesker som jeg vil påstå er ond. Som har en ond natur. Faktisk. Og det er klart at å ta sånne mennesker og pågripe det, det er bare gøy. Tilberedstillende. Ja, veldig. 17:13 Men det er kanskje litt høyere oppe i systemet i politiet at de ønsker at det skal være fred og ro, og ikke for mye brokk. Men du kom inn i et miljø. Opplevde du at de du jobbet sammen med hadde litt samme tank i gang? At det er spennende at det skjer noe? 17:32 Ja. 17:33 Du ønsket nærmest å komme i konfrontasjon? Absolutt. 17:38 Vi likte jo det. Ikke alle, veldig mange, noen gjorde jo ikke det. Men de ble jo sett ned på. 17:45 Ja, de endte kanskje bak en kontorpult. 17:48 Nei, det var jo også noen av de som jobbet operativt. Men de som ikke ville pågripe, som var undvikende, som ikke ville gå i Nygårdsparken, de ble sett litt ned på. De ble det. Det var ikke bare lett å være sånn. 18:03 Og de var jo ofte de beste menneskene av oss, kanskje. I hvert fall mest respekt. Som hadde mest respekt for andre mennesker. 18:11 Ja, men hvem er det som avgjør hva som et godt menneske? Nettopp, så jeg tok meg litt i det. 18:17 Dette var de to første årene. Hvordan ble politikarrieren utover? 18:23 Jeg dro til Libanon. Jeg fikk tilbud om å dra til Libanon. En av offiserene som hadde vært lagfører, hadde et rettepådrag i forhold til bombekast og lys. Han ble sendt hjem og repatriert. Og så blir jeg spurt om du vil ordre ned. Sånn det fungerer, da blir du beordret av Fortsattesapparatementet, og så blir du frigitt av USA-apparatementet i den perioden du er i Libanon. Så da dro jeg ned, får permisjon da, eller beordret. 18:54 Så får jeg, det er det de kaller det, selv om jeg søker. Så drar du ned som offiser, Henrik. Jeg hadde også en spesialutdannelse for politiet allerede. Jeg fikk ganske tidlig det i Bergen inn en sånn UH-utdannelse, sånn utrykningsenhetsutdannelse, polititraktikk og våpen og sånt. Så det gjorde at jeg var kvalifisert da. 19:17 Og så var det oppdraget, jeg var jo i kjeber, det var jo sånn kjent fra Norden. Vi drev jo med mye type politivirk som heter. Vi patrullerte området og skulle opprettholde lov og orden på en måte. Det var jo ikke noe sånn fredsopprettende, men det var fredsbevarende oppdrag. 19:39 Sett litt der inne der, hva er situasjonen der nede? Når er dette her, slutten av 90-tallet? 19:45 Ja, dette er på slutten av 90-tallet. Siste to kontingentene var jeg der. Jeg var med å legge ned. Det var sikkerhetsvisert med å legge ned i Libanon i Norge. 19:53 Hva skjer der da? 19:55 Sør-Libanon. Den gangen var det jo PLO. Hamas og sånt var ikke sånn som det var nå. 20:06 Vi har et tredsbevarende oppdrag der vi patrullerer, vi skal passe på hvem som kommer inn og ut av vårt område, sørge for at folk ikke har våpen tilgjengelig, de som ikke har lov til å ha våpen, og prøve å opprettholde en ro orden. 20:20 Det er vårt oppdrag. Dette er okkupert av store områder av Israel, Sør-Libanan. Israelene patrullerer oss i området. Vi hadde noen avtaler og kontrakter som var viktig at vi kunne, som styrte hva Israelene hadde lov til å gjøre. Hvordan kunne de komme inn? Når kunne de komme inn? Hva hadde de lov til å ha med seg? 20:41 Hvordan føler du at hverdagen din endrer seg? 20:45 Det er en sinnssykt dramatisk endring. Jeg aner jo ikke hva jeg kommer til, for å være helt ærlig. Men jeg synes det er helt fantastisk. 20:55 Du var vant til å løpe etter narkomaner i Nynykogårdsparken, og stoppe slagsmål på byen i Nepal, og så befinner du deg i en krigszone. Ja. Og det var fantastisk. Jeg synes det var helt fantastisk. 21:10 Hva er fantastisk med det? 21:19 Så måten ting er på da, altså den stemningen, det å være i et sånt område, det har en type stemning, spesiell stemning, som vanskelig å forklare hvis ikke du har vært der. Det var nytt for meg. Jeg hadde jo ingen erfaring med dette, denne type ting. Jeg ender ganske fort opp i situasjoner som er ganske dramatiske, som jeg beskriver i boken min har gått, pistol mot hodet, sikker på at jeg skal dø og sånt. 21:47 Kan du fortelle litt om det, i stedet for å si det i en bisetning? 21:52 Det er et viktig punkt i hennes livet. 22:02 Det som skjer er at vi skulle kontrollere området, sørge for at folk ikke hadde med seg ting de ikke hadde lov til. Og så er det mange fraksjoner. Det er mye greier i disse midtøstenområdene. Og den gangen var det sikkerhets, sånne GSS, General Security Service, som jobbet for israelerne. Beste ordet på det er kvisslinger, henre innan folk, altså overløpere, som er arabere som jobber som etterretningsagenter for israelerne. De er ikke noe fine folk. 22:34 De er ikke hyggelige mennesker. De opererer med rett til skremsel og har lov til å ha våpen, blant annet. De har lov til å ha enhånds- og tohåndsvåpen, altså gevær og pistol. Men det er ikke lov til å ha bombekaster, håndgranater og sånne ting som dette her. Og denne dagen hadde vi observert at sjef GSS og NK GSS i sin brune Mercedes hadde en bombekaster i bagasjerommet. 23:09 Det var observert med kikkart. Og så var det mistanke om at de ville ta den inn i tegen for å vise israelerne hva de kunne få til. Det var liksom mitt oppdrag. Og så fikk jeg beskjed, den skal beslaglegas. Hvis de kommer, så skal den beslagleies. Så jeg forsterker kontrollposten, og den kommer, den bilen. Det er første gang jeg treffer han naboen som er sjef. Daher heter hans NK. Vi har masse høflighetsutvekslinger. 23:39 God dag, merhaba, hvordan har du det, bla bla. Nye lagføreren, bla bla. Ja, stemmer. Vi kunne åpne porten så de kunne komme inn. 23:51 Jeg sier, ja, men i dag er jeg nødt til å sjekke bilen. 23:55 Ja, det har ikke du lov til. Nei, vi har fått ordre om det. 24:02 Og da går han i svart. Det som skjer er at de begynner å snakke på arabisk, og han åpner døren på bilen, går bak, henter kralasjene kommet sin, hiver den på ryggen, drar pistolen opp til han hadde grep, og så går han rett på hodet mitt og sier han, vet du ikke hvem jeg er? Jeg er Naba, jeg skal inn på engelsk. 24:23 Altså Naba? 24:24 Naba, det er navnet hans. 24:27 Så jeg observerer jo alt dette her. Jeg står jo med min argetre på ryggen, for vi skal ikke ta den fra meg, den er ikke ladet. Men den er jo klar til bruk, altså ladet. Og så tenker jeg, jeg ser jo hva som skjer, og så ser jeg at, men hvis jeg tar fram våpenet mitt nå, og lade det, så kan jeg skytte ham. Da må jeg dra hjem i morgen. Men jeg har ikke lyst til å dra hjem. 24:51 Så jeg tar en risiko... Stopp der litt. Du tenker på at hvis du dratt frem våpnet nå, så må du kanskje dra hjem i morgen. Du tenker ikke på at hvis jeg drar frem våpnet nå, så blir jeg selv skutt. Nei, jeg tenker på at da må jeg skytte ham. Kan jeg risikere om jeg skytter ham. Du har såpass tro på deg selv at du... Den situasjonen her ender med at jeg skyter ham, tenker du? 25:13 Det å ta våpenet fram og lade den, det tar langt under et halv sekund for meg. 25:19 Men da står han allerede med pistolene rett og slett. 25:21 Og da er det for sent. Da er det for sent. Så jeg ser jo dette. Så jeg tar en konkurlert risiko, men jeg forventer ikke å få den på hodet. Nei, ikke sant. Og da tenker jeg, oi, nå dør jeg, tenker jeg. Et lite øyeblitt da. 25:35 Dette tenkte du inn i hodet ditt, men hvordan ble det til uttrykk fysisk? Hvordan oppførte du det i den siden personen? 25:46 Så blir vi stående og ser på hverandre litt sånn. Og så sier han, jeg skal inn, sier jeg, du kommer ikke inn, sier jeg. Og så står vi og ser på hverandre en ganske god stund. Føles det som da, det er ikke sikkert det er med så lenge, sant? Og så kjenner han, vi står så nært at jeg kjenner åndene hans, røyk og alkohol, kjenner jeg. Og kaffe. Og så smiler han og sier, jeg kan åpne selv, jeg. 26:13 Og da endrer jo situasjonen seg, for da er han ferdig med å bryte oppdraget mitt. Da er jo det annerledes for meg. Og da tar jeg fremvåpenet mitt. Så i det han snur seg, og før han er ferdig snudd, så har jeg ladet mitt gå opp igjen, og satt i skulderen, og avsikret, og fingeren på avtrekkeren, og så sier jeg, no naba, no, sier jeg. Så snur han seg, og ser, da står han så nær som vi er nå. 26:45 Og da har alt endret seg. Da er det plutselig han. Jeg ser at han er nervøs. Jeg ser at han mister kontrollen. Jeg beskriver det som en sinnetag som står og sparker i grusen. Og hans NK roper på arabisk og det mye greier. Men det som skjer da, og han står med pistolen. Og jeg vet at jeg kommer til å skyte han hvis han retter den pistolen. Dette er noe jeg har trent på politiet. I Norge så er det sånn, hvis du har et våpen der, og i det du retter deg, så kan du skytte. 27:17 Det er greit, det er ingen problem. Det er denne klimaet. Det er det som går i hodet mitt. Begynner han å bevege hånden, så skytter jeg. Men det gjør han ikke. Jeg husker ikke om han hylstræler, men han går til bilen sin, og jeg står og sikter på ham, og så går han og setter seg inn, og så spinner han og går i ryggen, og så stikker de. 27:54 Du sa at dette var en forsterket vaktpost, men du stod der alene? 27:57 Nei, jeg valgte å stå selv i selve porten. Ingen forkleinelse til soldater. Det er viktig at de ikke ... Men det blir ingen reaksjon. De blir veldig passive, de ser på. 28:13 De rekker sikkert ikke det, for det går jo sikkert veldig fort dette her. De unge gutter, ikke forberedt på det. Det var ikke jeg heller. 28:23 Jeg er 27, 28. 28:27 Og så ble jeg stående igjen, og så tenker jeg, og det er hele poenget med denne historien, å ha med denne historien, ikke fortelle hvor flink jeg var, men det er fordi det er et eller annet som klikker meg. Jeg står og ser på ham, så tenker jeg, var det så lett? 28:42 Hva er det altså skulle til? Jeg er jo skikkelig kriger. Jeg er ikke bare sånne sofa-kriger. Jeg får jo det til deg. 28:49 Du var klar for å drepe? 28:50 Ja, jeg var klar for å ikke få... Det er sant det du sier, men det er ikke det som jeg tenker. Jeg tenker at oppdraget mitt må løses. Og det er han som setter premissene. Hvis han vil at jeg skal skyte han, så må jeg det. Men han kommer ikke inn. Det er mitt oppdrag. Han skal ikke inn med den bombekasteren. Ferdig. Og det tok jeg overalte. Og så ble jeg liksom... Wow! 29:18 Dagen hver dag? 29:20 Ja, men det er jo også sånn... Det er jo en voldsomt berusende følelse å takle det. 29:29 Gjennom å stå der og liksom bare, jeg fikset det liksom. Det er det jeg tenker, sant? Alt det her sånn. Jeg går sånn, jeg steiker, jeg fikser det, jeg. Jeg er jo ordentlig, jeg kan dette, jeg. Og jeg får jo voldsomt mye skryt, ikke sant? Voldsomt sånn, oi, du er jo helt, ja. Så i stedet for at det kunne blitt en vanvittig fin episode som jeg kunne tatt mer og mye videre i livet og vokst på og sånn, så blir det egentlig ikke det. Det blir egentlig bare sånn, Jeg jakter det mer. 30:00 Jeg vil ha mer av det der. Fordi jeg ble så jævlig sett. 30:04 Du var helt konge da? 30:06 Jeg var helt konge etter den. 30:07 Du ville ha mer? 30:08 Jeg følte meg helt konge etter den. Hvor lenge var du der videre? Dette skjedde et par uker. Og det var flere sånne episoder. Vi hadde noen skyteepisoder, og jeg ledet det utrolig bra, og jeg fikk kjempe tilbakemeldinger, og bla, bla, bla. Men det var jo fordi at måten jeg ledet det på, og løste oppdraget på, som deeskalerte det. Gjennom å eskalere, så kan du deeskalere. Altså stoppe ting fra å skje. 30:36 Var denne hendelsen her på en måte et vendepunkt? 30:39 Ja, jeg mener det. Jeg mener at det var et vendepunkt for meg. 30:44 For hva skjer etter det her? 30:46 Jeg begynner å jakte. Da oppdager jeg at dette liker jeg. Dere spurte om det er ganske tydelig adrenalin. Jeg har aldri tenkt på det. Jeg har aldri tenkt på det på den måten. Men jeg oppdager at dette, dette... Ikke bare likte det, men jeg var god på det. 30:59 Det må jo være et av de mest ekstreme adrenalinrøsene man kan få i livet og være i en sånn livstruende situasjon. 31:08 Helt sikkert. Jeg vet ikke, men helt sikkert. Men jeg synes det var helt fantastisk. 31:16 Fordi at jeg løste det. 31:18 Jeg så ikke igjen med noen retts. Det kunne sikkert vært annerledes. 31:23 Jeg vet ikke. 31:24 Men begynner du å oppsøke farligere situasjoner? 31:28 Det er jo det som skjer. Jeg viker i hvert fall ikke under det. 31:33 Når jeg kommer hjem fra Libanon etter å ha vært med og lagt ned, så søker jeg meg middelbart i Utly igjen, gjennom politiet. Vi er nødt til seks års tjeneste før vi kan dra i politiet. Så jeg får en kurs, og så drar jeg nesten på dagen seks år. Da drar jeg til Kosovo. Det er et helt annet oppdrag. Det er et fredsoppbevarende, fredsopprettende oppdrag. Vi har utøvende myndighet, og det vi sa, det var som det var. Jeg er det ganske tidlig etter. Det er i 2002. 32:06 Jeg søker en spesialordeling der. Det er derfor et rar, som heter Special Operations, som er en livvaktsenhet i utgangspunktet. Livvaktskortenhet. Og pågrepet av krigsforbytter og pengetransporter. 32:23 Det meste vi hadde var en halv milliard euro. Vi lukket hele Kosovo av. Skulle inn i bankvalget. Det var veldig spesielt, veldig spennende. Det er helt andre premisser. 32:37 Alle som er der er kjempegodtrent. Det er voksne folk. Jeg er blant de yngste, kanskje. Ikke veldig mange som er mye eldre. Eller samme alder. 32:51 Og vi samarbeider jo med folk fra hele verden, tyskere, amerikanere, filippinere, engelskmenn, som er det internasjonale enheter som er tatt sammen. Det var ikke hvorfor jeg var i, jeg var i en annen type avdeling da. 33:12 Det er tut å kjøre i ett år. Jeg er livvaksleder under presidentvalget. Da får vi reise hele korset vår. 18 timers arbeidsdag, 60 dager i strekk. En fridag, 59 dager i strekk. Dagen består av å møte på jobb tidlig. Sende ut folk som skal kartlegge dagen etterpå. Dra som leder på oppdraget ut og besøke folk som politikere, vi hadde vaktholde, hjem, debrief, hva har skjedd, legge ny plan for neste dag. 33:52 Sånn gikk de frem til nydager. 33:54 Så er du ferdig. 33:57 Så drar du hjem. Hva skjer når du kommer hjem? Ja, det er det jeg ser. En fin måte å formere det på. Jeg er kjeder meg. Jeg kjeder meg. Ingenting skjer? Nei, det er oppdaget. 34:10 Du smak på vanlig jobb i politiet? 34:13 De som for det første begynner å tenke sånn, vi har ikke problemer her hjemme. Seriøst. Vi har ikke problemer. 34:22 Kom du tilbake til Bergen? Nei, du er i Oslo. 34:29 Når jeg kommer hjem fra Libanon, så søker jeg umiddelbart Oslo. Jeg kommer hjem 31. januar fra Libanon, og så drar jeg til Oslo i mars samme år. 34:39 Hvilket årstall? 34:39 Da var vi 1999. 34:41 Det er jo en periode hvor disse sjokkbrekkene tar fullstendig av på Østlandet. For vår del har vi jo inntrykk av at dette var en periode da det skjedde veldig mye. 35:00 På den kriminelle siden, og mye jobb for politiet, men du opplevde det litt annerledes. 35:04 Ja, det er jo kjempegøy. 35:07 Men hvordan opplevde du det? 35:10 Det er jo riktig. Det er jo da det startet. Hva skal jeg si? Jeg jobber mye som instruktør. Jeg er på skytebanen. Når jeg ikke jobber på Magnerøy-divisjon, da er jeg ofte divisjonsleder, for jeg var begynt å få noen år. De som søkte Oslo, eller de som var Oslo, var ofte mye yngre, men jeg hadde mye erfaring etter hvert. 35:31 Jeg var god som leder. Jeg var god på ekstreme ting. Det jeg oppdaget i utlandstjenester, det var jo verre det var, jo bedre var jeg. Men jeg var jævlig dårlig på det mellommenneskelige. Og nå tar jeg ikke for hardt i det. Dette er en del av det, for min del. Jeg var dårlig på det mellommenneskelige. Men kjempegod hvis det var veldig skarpt. 35:55 Men når du sier det mellommenneskelige, mener du liksom å oppnå kontakt med kriminelle eller kollegaer? 36:04 Ja, kollegaer generelt. Som for eksempel å ta vare på soldater, unge soldater, løse konflikter, løse gnistninger som oppstår, for eksempel på inhibisjon. Ha tålmodighet med folk. Ikke minst, tullmodighet har kanskje vært en sånn svakhet hos meg. 36:28 Men jobb, er det? Tar alt av livet ditt? Dette er jo en periode for mange hvor man begynner å stifte familie og har... Hvordan er privatlivet ditt? 36:45 Jeg har kjærestår. Jeg har hatt kjæreste siden jeg var 16. 36:48 Men det er flertall. 36:52 Jeg var ekstremt dårlig på å holde de relasjonene. Ekstremt dårlig. 36:58 Det går jo på de mellommenneskelige relasjonene. 37:01 Både på jobb og på privaten er det vanskelig. 37:04 Yes. 37:06 Særlig kanskje på privaten. 37:08 Hvordan når du kommer hjem igjen, hvordan klarer du å finne den spenningen og adrenalinrøsje som du opplevde? 37:18 Fra Kosovo? Jeg finner jo ikke det. 37:20 Så jeg begynner å feste mye. Jeg begynner å hospitere på uroavsnitt i Oslo. Jeg begynner fra det. Jeg skal opp i gradene og bli leder. Da må man hospitere litt. Man må hospitere litt på etterforskning, være på forskjellige avdelinger og bli kjent med det. En av de tingene som jeg hospiterer på er Ugo blant annet. 37:44 Jobber du sammen med Jensene? Ja, så Jensen Mayen er kjefen her. Det er han som opprettet dette. Det er han som er faren til disse metodene. 37:54 Var han et godt forbilde, tenkte du? 37:58 Det som er så... Skal vi snakke litt om det? Det er det godt. Det som er greiene er at det var annerledes den gangen. 38:10 Krigen mot narkotika var noe som gjennomsører til hele samfunnet. Det var ikke bare politiet. Det var jo rettsvesenet. Jeg har aldri gått i retten med å ha fått nei noen gang med en såkalt narkoman. 38:22 Alle de blir jo, hvis vi skulle være tekstfengselige, så blir de jo tekstfengselighet. Aldri fått nei på det. Aldri opplevde det. Så det var jo gjennomsyret i hele samfunnet. Det var liksom så viktig da. At det liksom var nærmest alt var lov. 38:37 Det var jo også sånn, når jeg begynte å jobbe i Bergen, så fikk jeg ganske tidlig, og det glemmer jeg aldri. Du vet jo det, Ronny, at i Norge så kan du gjøre hva du vil som politimann, hvis du bare kan skrive en god rapport etterpå. 38:48 Det var sant. 38:50 Det er sant. Det var sant den gangen. Men ikke det, det må ikke misses hos den at dette ble misbrukt, og folk var slemme og fæle. Det var jo ikke det, sant? Men poenget er at du fikk lov til ganske mye som i dag, ikke 12. dager synes, og det er vel med Erik Jensen, sant? Det ble opprettet noen metoder, det ble opprettet noen måter å jobbe på, som ikke kanskje, som burde vært stilt mer spørsmålstjenende. Blant annet for eksempel at folk fikk jo da beskyttelse. 39:22 Hvis man var en god kilde, så fikk man beskyttelse. Da fikk man beskyttelse i den formen at vi gjør ikke rasier på deg, vi plager ikke deg, de fikk ikke lov til å, og vi kunne ikke se at de solgte eller sånt, men de fikk jo da lov til å, på mange måter, at hvis du da gir oss viktig informasjon, så skal ikke vi plage deg så mye. Det var ikke uvanlig på uro. Nei, nei. Det går ikke an i dag. 39:53 Det som skjer er at du slipper sånn som for eksempel Kappala, som er kjempestor, som har mest sannsynligvis fått beskyttelse. Men han viser seg at han var en av de største. 40:08 Så hvem skal man da beskytte, og hva beskytter man de for? Men den gangen, og derfor sier jeg det med nukotika, var det verste av alt. Og hvis han da kunne gi informasjon om for eksempel uro, vold, planlagt andre ting, pulver for eksempel da, som var mye mer alvorlig enn hasj da, det var hans spesialitet. Ja, så var jo det verdsatt, og da ville jo han kunne få en type beskyttelse på det. Og det tåler ikke dagens lys, sant? 40:36 Ikke nåtidens dagens lys. Nei, nei, nei. Men den gangen så var det annerledes. Erik Jensen utviklet jo dette settet med regler. Blant annet at man alltid skulle være to når man snakket med en kilde og sånt. Men vi vet jo i dag at Erik Jensen han fulgte jo ikke de reglene her selv. Men du da? Fulgte du de reglene? 40:56 Jeg gjorde jo sånn som jeg fikk beskjed om. Jeg var jo ikke noe leder på det. Så der var jeg en novise eller en lærgut. Så da fulgte jeg jo de reglene som var der. 41:08 Så jeg var jo ikke noen kildefører eller noe sånt. Men vi var jo en del av det. 41:13 Vi fikk jo opplæring i hvordan dette skulle fungere. Og jeg har vært på rass her hos folk som ikke ga god nok informasjon. 41:21 Som da måtte strammes opp da. 41:23 Men det fremstår jo for oss vanlige folk som en avdeling der det er mye action. Ja, jeg synes det var kjedelig. 41:33 Jeg forstår det. 41:37 Men jeg var begynt å synes at det meste var kjedelig. Jeg syntes ikke det var så spennende å spane. Det var ganske langtekkelig. Men pågrippet var gøy. Det var kjempegøy. 41:51 Jeg har jo sett en film som heter Uro, blant annet. Den er ganske bra laget. Ja, med Nicolai Kleeve Blok. De smiller inn i døren og pågriper folk. 42:03 Detaljene der er veldig bra. Så det synes du var gøy å være med på? Det var jo fortsatt spennende. Men det som ikke var så spennende var jo... 42:16 For eksempel når vi fikk tips om at det skal komme ti kilo heroin inn. Men vi kan ikke forfølge det tipset, for vi har ikke etterforskningskapasitet. Dagen etterpå skulle vi på plater og ta narkomaner. Det gjorde nok noe med meg. Jeg husker det. 42:36 Jeg var veldig lett å lede og ta initiativ til å pågripe narkomaner i bybilder, uten noen kjellegrunn til mistanke. Men det endret seg da. Det endret seg for meg når jeg kom hjem fra Korsvold. 42:55 Så i stedet for å sette inn ressurser for å stoppe at denne heroin kommer inn, så lar man det skje indirekte da, og så får man gå og plukke små fiskene dagen etterpå. 43:09 Ja, det ble gjort. Så skal ikke jeg sitte her og si at sånn var det alltid, for det vet jeg ikke noen ting om. Men det var en episode som jeg vet i hvert fall andret meg litt. 43:21 Det var kjedelig, Uro og patruljen. 43:29 Det som var spennende var at jeg lærte meg å være i miljøer. Det er jo absurd. 43:37 På mange måter så lærte jeg hvordan jeg skulle kjøpe narkotika i Europa. 43:42 Hvordan man får tak i det? 43:43 Ja, hvordan man får tak i det er å observere hvem som har hodet selv. 43:49 Nå føler jeg at du får gripe litt, for nå begynner du å snakke om å kjøpe narkotika og hvordan du gjorde det. Men hvordan i all verden kom det på at du skulle ha narkotika i det hele tatt? 43:59 Jeg begynte å drikke og feste og oppsøke strippeklubber, kom sammen med strippere, illegale spilleklubber og sånt. Du så etter adrenalin overalt? Ja, som politimann. Tidligere hadde alkohol dempet dette. Ta en skikkelig fest var greit. Det var ikke nok lenger. 44:23 Det høres sikkert teit å koke ut, men sånn var det. Det var ikke nok for meg. Jeg følte jeg må ha noe mer. Og så begynte jeg å drikke på en måte som gjorde at jeg fikk blackouts og ikke husket så mye. Jeg brukte mye penger på strippeklubber og sånt. Og så husket jeg ikke noe. Så jeg tenkte jeg, jeg kan ikke ha det sånn. Det er ikke noe moro. Jeg må i hvert fall huske det. Det var det jeg tenkte. Jeg må huske hva jeg har gjort. Og så tenkte jeg, ja, men kanskje jeg skal prøve kokain. 44:55 I neste del av vårt intervju med Ronny Rene Ravén. 45:00 Hvordan er det å være politimann som blir jaktet på politiet? Jeg husker ikke så mye, men det er jo et mareritt. 45:08 Og havner fengsel, kommer ut, så begynner jeg å bruke sprøyter. Treffer en jente som lærer meg å bruke sprøyter, og da er det et annet game. 45:18 Ok, hvis du går til angrep nå, så tar livet. 45:25 Avhørt er produsert av Batong Media. Redaksjonen vår består av Helge Molvær, Stein Martin Lier, Marius Søvik Bergersen og Lars Kristian Nygaardstrand. Vår assistent på denne episoden er Erik Li Johannesen, og temomusikken vår er laget av Altered States. Hvis du vil høre eksklusive serier fra Avhørt, et og et halvt år før alle andre, gå inn på podmi.no eller last ned podmi-appen. Ansvarlig redaktør i Batong Media er Stein Morten Lier. 46:02 Det startet mot uskyldig, og så ble det bare mer og mer og mer og mer. 46:06 I 2021 blir Thea og Arne kjent over nett. Det starter som et vennskap, og etter hvert blir tonen flørtende. Men så utvikler det seg til et mørkt og kontrollerende regime. 46:25 Han var den snilleste og den slemmeste mot meg i livet mitt. 46:31 Hvordan kunne en tilsynelatende uskyldig nettflørt ende i retten? Avhørt har snakket med både Thea og Arne, som forteller om det som skjedde. Under hans kontroll hører du bare hos Podmy.